Hater disse dagene

Jeg hater de dagene når man bare føler seg som dritt. Alt suger, alt er rævva. Du føler deg ignorert, lite satt pris på og rett og slett helt for jævlig. Uten noen som helst grunn.

Dette er en av de dagene jeg skulle ønske mine skilte foreldre aldri hadde møttes, så hadde jeg slippet å komme hjem til kritikk og kjefting. Så klart satt litt på spissen, men det er sånn det føles. Og det suger.

Og hva svarer man når kjæresten sier at han elsker deg?
Jeg er fjorten år, jeg er for søren meg for ung til den slags! Så klart er jeg veldig glad i han og sånt, men jeg syns jeg er for ung til å si at jeg elsker noen. For det er ikke noe man bare kan ta tilbake.

Jenter...

Altså, det virker som om jeg er den eneste som mener at vi jenter ikke skal være bare muskler. Det er en forskjell på veltrent og overtrent, sånn som det er en forskjell på slank og tynn. Fortsett å trene, spis det du vil. Men bare pass på å begrense deg. Vi går rundt og skylder på samfunnet, at det er det som har gjort at vi har blitt sånn. Overtrente, underernærte. Men vi kan ikke skylde på samfunnet. For hvem er samfunnet? Jo, det er oss. Du er en del av samfunnet. Du er en del av samfunnet som hevder at jenter bare skal være bein, med like mye former som en pinne. Er det rart folk sulter seg i hjel? Alle vil jo være perfekte. Og vi har gjort tynnhet til perfekthet. Og det er helt feil.

Statusoppdatering; i et forhold, lykkelig

Long time, no see, I know. Men det har skjedd en del siden sist.
For dere som kanskje har lest bloggen min før, vet dere at jeg vurderte å droppe sone,aget, siden det var så upraktisk tid og sted, og at jeg ble litt alene der. Det har jeg nå gjort, og det er egentlig utrolig deilig. Nå er det heller to treninger i uka med bylaget vårt, pluss aerobic på mandagene. Utrolig deilig egentlig. Jeg får mye mer tid til å være sosial, og tilbringe tid med kjæresten. Jepp. Du leste riktig, jeg er ikke lenger singel. Men den historien gidder jeg ikke ta nå, det får bli en annen gang, haha.
En annen stor ting som har skjedd, er at jeg er lykkelig, uten egentlig noen spesiell grunn. Jeg vet en av grunnene da, det er jo så klart K, altså kjæresten, men legger ikke ut navnet her, så vi kaller han for K. Noe annet som kan være grunnen, er at det har vært stille fra Barnevernet og lillebroren min sin biologiske mor. Hun vet hvordan man lager helvete på jord. Men nå har vi ikke hørt fra hun på en stund, og det er utrolig deilig. Men det er de to grunnene jeg kan komme på. Jeg sliter ikke lenger med selvtilliten, og "du er ikke god nok-" tanker. Jeg har akseptert meg selv, og det kan jeg takke K for. "Man må elske seg selv, før man kan elske andre," som en klok mann en gang sa.
Hva mer har skjedd? Hmm, jeg kan vel nevne at jeg syns jeg har blitt ganske så god på å tegne. Og dett var dett. Kommer ikke på noe mer for øyeblikket, men kommer sikkert til å bli litt aktiv igjen.

Setter alltid pris på positive tilbakemeldinger eller konstruktiv kritikk. :)

Droppe sonelaget?

Jeg vurderer nå å droppe ut av sonelaget, til fordel for andre aktiviteter. Jeg aner faktisk ikke hva jeg skal gjøre. Geniene av noen trenere har ho så klart satt treningskampen på en fredag. Ærlig talt, hvem har tid til å trene på en fredag? Ingen. Man mister jo hele sitt sosiale liv, og man blir helt stuck. Spesielt jeg, som må ta buss i halvannen time for å komme meg til dit vi trener. Det er helt håpløst. Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre akkurat nå.

Hold kjeft.

Slutt å klage på at du er feit. Du er en pinne. Hold kjeft. Uansett hvor mye du sier det, får du ikke meg til å si at du er tynn. Nei, neste gang du påstår du er feit, skal jeg si meg enig. Jeg er drittlei av dritten din. Så bare hold kjeft. Du aner ikke hva du prater om.

Elsker bloggen min.

Det er utrolig deilig å ha et sted å få ut alle følelsene på. Jeg har prøvd dagbok flere ganger, men da er det så lett å finne ut av at det er JEG som har skrevet det. Og dessuten, på denne anonyme bloggen, kan jeg faktisk formidle ting videre. Ta opp det jeg mener er viktig, og forhåpentligvis gi noen der ute en tankevekker. Jeg føler på en måte at jeg betyr noe.

Jens Stoltenberg kan tale.

Jeg har aldri før hørt statsministeren vår tale, sånn virkelig hørt etter. Nå sitter jeg og hører på at han snakker om.. Ja, i grunn alt. Og jeg har oppdaget at han faktisk er utrolig god til å tale. Under delen om kvinnemisbruk og fattigdom, merket jeg faktisk at jeg ville grine. Han snakket med en sånn innlevelse som fikk meg til å se for meg hvordan det er i u-land, og virkelig ønske at vi kunne gjøre noe med det. Det er rart, det der. Jeg visste at talent makt er stor, men ikke så stor.
Også under miljø-delen. Hanga meg håp, håp om at vi faktisk kan forandre verdenen, om alle sammen bare bidrar. Som han sa; "vi må drive første-hjelp med naturen. Rense utslipp, redde skogen." Så tenk deg litt om før du "mister" et yoghurt-beger på bakken, bare fordi det ikke er en søppeldunk i nærheten. Alt du gjør, har faktisk en stor innvirkning på miljøet. Du dreper bare deg selv ved å forurense.

Gi meg jenter med kjøtt på kroppen!

Jeg er utrolig lei av dette anorexia hysteriet. Jenter skal nå være helt rette pinner, der man ser ribbeina, hofte beina, og alle andre bein. Har du sett en high-fashion modell som faktisk har litt kjøtt på kroppen? Jeg tror jeg har sett det en eller to ganger, og da syntes jeg det var rart at de hadde slått gjennom som modeller.
Men modeller er ikke de eneste som spiser alt for lite, eller kaster opp det de har spist. Spiseforstyrrelser blir mer og mer vanlig blant ungdom, spesielt jenter. Jenter sulter seg selv for å "passe bedre inn i samfunnet." Og når det er tilfellet, bør virkelig noen varselklokker ringe. Samfunnet kan ikke være sånn!
Selv kjenner jeg et par jenter med spiseforstyrrelser. Og ærlig talt, det er skikkelig stygt. Unnskyld meg, men det ser ikke bra ut. I det hele tatt. Man kan se hvert eneste bein de har nesten. Men det er faktisk ikke det verste. Det verste er at de går rundt og klager på at de er TYKKE. Det får meg, som faktisk har former og litt kjøtt og muskler på kroppen, til å føle meg feit. Noe jeg faktisk ikke er. Men når to pinner klager på at de er tykke, da ser jeg rødt. For jeg kommer aldri til å bli blant de pinnene. Men det må man visst være for å passe inn nå om dagen.
Nei, jeg sier man skal nyte livet og heller ha det lille overskuddet man så ofte trenger. Så klart må man passe litt på hva man spiser og trene regelmessig. Men det er mye bedre å være naturlig tynn, enn at man sulter seg tynn.
Takk for meg.

Badeland i morgen.. Og jeg føler meg feit.

Vi skal så klart i badeland i morgen. Og jeg føler meg feit. En ekstra kilo har tatt seg friheten å legge seg på magen min. Hadde det ikke vært for magen, hadde jeg vært fornøyd med kroppen min. Men neida, den insisterer på å ta det ekstra fettet. Den nekter å bli flat, uansett hvor mye jeg prøver.

Hva føler jeg nå?

Hva føler jeg akkurat nå? Ikke en dritt. Ikke sinne, ikke sorg, ikke lykke, ikke lengsel. Ingenting. Bare en slags behagelig, tanketom ro

Er jeg pen?

Jeg får stadig vekk høre at jeg er pen. Da antar jeg at folk mener ansiktet. Men jeg skjønner virkelig ikke hva folk syns er så pent. De er bare to øyne, en nese, en munn og en hake, med noe hår på toppen. Hva kan være så pent med det? Jeg syns ikke selv at jeg er nydelig, men jeg mener ikke at jeg er stygg. Men pen? Jeg vet ikke.

Skal vi danse?

Nå har bestevenninna og jeg tatt hverandre i hånda på at vi skal spørre hver vår gutt om roligdans på ballet. Jippi. Not. Hva om han sier nei?! Det blir sånn sykt kleint. Spesielt med tanke på at han sitter en halv meter bak meg i timen. Jau. Men hva om han sier ja, da? Jeg kan da ikke danse roligdans. Vel, jeg får vel si yolo.

Dyrlege eller lege? Eller noe annet?

Jeg har alltid villet bli dyrlege og jeg har alltid villet ta utdannelsen i Frankrike. Men nå er jeg ikke sikker lenger. Mamma og jeg skal til Polen til uka, og ved middagen i dag foreslo hun at jeg kunne bli lege med "det hodet mitt." Stefaren min støttet det. Det er visstnok høyere status, bedre betalt og lettere å få jobb. Så nå er jeg usikker. I tillegg vil jeg bli klesdesigner, fotograf, fotballspiller, modell, eller kanskje til og med forfatter.

Jeg var alltid så sikker. Nå som jeg er gammel nok til å være realistisk, er jeg ikke sikker lenger.

Forelska?

Hvordan kan man vite om man er forelska i en person, eller bare veldig glad i han/henne? Det lurer jeg på. Jeg tror jeg var hodestups forelska i han før, ønsket alltid at han skulle se på akkurat meg, smile til akkurat meg, snakke til akkurat meg. Det kriblet alltid i magen når han var i nærheten, og jeg hadde problemer med å finne på hva jeg skulle si, redd for at det skulle komme ut helt feil.  Hver gang han snakket med en annen jente, sank hjertet litt i brystet på meg, men det rettet han raskt opp med kun et lite smil i min retning. Men hva skjedde? Selv om vi bare møttes en gang i uka, på teateret, digget jeg han. Kanskje det var derfor jeg likte han i utgangspunktet? Siden jeg ikke så han så ofte, og derfor gledet meg enda mer til å se han neste gang?

Hva som skjedde? Jeg vet ikke. Nå er jeg i hvert fall forvirra, men tror jeg kommer til å ende opp med å kalle han som en av mine beste venner. Etter en leir, begynte vi å prate mye mer, siden han åpnet for litt mer flørting der. Kanskje vi alltid kommer til å være litt sånn "på flørten," uten at dt blir seriøst? Kanskje han alltid bare vil være bestekompisen. Hvem vet hva fremtiden vil bringe? Vi prater om absolutt alt, han er den eneste personen jeg føler at jeg kan åpne meg fullstendig for, uten at han vil dømme meg.

Vet du hva jeg nettopp innså? Man kan faktisk elske noen. Som venn også.

Velkjem.

Ja, første innlegg. Det forrige teller ikke, siden det er en sånn automatisk greie. Men, jo. Jeg tror ikke jeg gidder å skrive noe spesielt om bloggen i denne posten, siden det står i biografien min. Så du får to stikkord; tanker og følelser. Kan hende jeg utdyper det mer senere, men akkurat nå, får det holde.

Hvorfor jeg valgte "sentiments" som navnet på bloggen? Jeg hadde mange forslag, men det endte opp med dette. Et av kravene var at det måtte være enkelt å skrive, slik at eventuelle lesere faktisk kan huske det. Ordet er fransk og betyr "følelser". Egentlig ville jeg ha "sentir" som betyr "å føle," men det var opptatt. Og følelser er jo det denne bloggen skal handle om, så hvorfor ikke?

hits